Den glemte pandemien/fandemien

I fare for å virke moralistisk og konservativ, våger jeg meg på å skrive om noe jeg har tenkt på lenge.

I sommer satt jeg med barna og fisket krabber på en brygge ved Brunlaneskysten. Vi koste oss, inntil en ungdomsgjeng kom for å sparke ball like bortenfor. For hver eneste touch på ballen, så kom det et eller annet ukvemsord av laveste sort. Det ene verre enn det andre. Til slutt fikk jeg nok, tok på meg nabokjerringrollen og fortalte guttene at dette er ikke greit! At vi skal sittet og høre på denne tiraden av oppgulp og møkkaprat for hvert annet ord! De blei selvfølgelig satt ut og èn prøvde å unnskylde seg med at han var diagnostisert med ADHD. Jeg måtte forklare at det ikke var diagnosen som fikk ham til å banne, det var han. Det artige var at de tok det veldig bra og unnskyldte seg etterpå.

Det har nok alltid vært der og jeg drar noen gloser selv når det røyner på må jeg innrømme, men har det muligens blitt verre?  Overalt hvor man går eller står for tida, i en kø, en svømmehall, en skolegård, en butikk, et idrettsanlegg, en lekeplass, møtes man av et språk som er gjennomsyret av banning og råe, seksualiserte ord. De burde snart sette opp et skilt med anbefalt aldersgrense i det offentlige rom. Fare for språkvold! Lærerne merker det, trenerne, politi og helsevesen. Skrur du på tv`n slår det imot deg i stort sett samtlige underholdningsprogrammer. Statskanalen er intet unntak. Spørsmålet er; finnes det en vaksine for dette? Det er to alternativer, slik jeg ser det. Den mest vanlige reaksjonen er å overhøre det, vi må bare akseptere det som alle andre, bli immun. Det andre alternativet er at vi, som voksne, ta vår del av språkdugnaden. Det koster litt, men det er det verdt. Vi må si ifra. Som foreldre, trenere, venner, naboer, kollegaer. Som voksne. Det handler om mer enn stygge ord. Dette hardner oss som enkeltpersoner og samfunn. Vi blir kaldere og råere. Sykere.

For det hjertet er fullt av, det sier munnen. Matt 12,34

Powered by Cornerstone